Lørdag 7 mars vil Torkel Gjerde vise alle som er interessert, bruk av hest i tømmerskogen. Han vil fortelje om korleis hesten vart bruka og kva reiskap ein nytta før i tida. Og ikkje berre før i tida, mange har faktisk tatt hesten i bruk att som arbeidskamerat i skogsarbeidet.
Det blir kaffi å få, koka på storkjele over tømmerhøggarbålet. Noko å bite i blir det også ei råd med.
Møt opp på Øygarden i Sauland lørdag 7 mars kl 13 og bli med Gorm og Torkel på tømmerhogst i heimeskogen. Ta med gode klær og sko.
Vegen til Øygarden blir skilta frå storvegen.
Nå i slutten av november er det sikkert mange som ventar den nye årboka frå historielaget. Og den skal komme om ikkje så brått.
Boka er ferdig frå trykkeriet. Det som står att er innbindinga som blir gjort hos ein underlevrandør til Telemark Trykk. Nå har det seg slik at ein stor konkurs i trykkeribransjen har ramma mellom anna vårt bokprosjekt. Dette fører til forsinking. Vi har likevel fått beskjed om at boka bør vere klar rundt 1.desember, altså i tide til julesalget.
I samband med gudstenesta 17.mai blei ein innramma kopi av valgdokumentet frå 1814 overrekt kyrkja. (Vi har altså ei original valgkyrkje i Hjartdal. Det har ikkje alle bygder!) Torgunn Opsal sto for dette, og her kan du lese talen ho heldt:
Gratulerer med dagen!
Flere har nok lagt merke til at det er kommet opp et fint, blått skilt på kirkeveggen nå i disse dager. Det er et skilt som er utarbeidet av Riksantikvaren og Riksarkivaren i forbindelse med 200 års jubileet for Grunnloven. Skiltet er laget for å sette opp på de kirkene som var valgkirke i 1814, og Hjartdal kirke var ei slik kirke. Her forgikk de første valgene av flere som skulle komme dette året. Dette skal jeg si litt om i dag. 1814 – også av samtiden kalt Miraklenes år! Alt som skjedde dette året var jo som et mirakel! Fra å være et land i krig og nød og ufrihet, til å få en Grunnlov som fastslår at Norge skal være et fritt og udelelig rike. Det er et stort sprang over kort tid.
Men starten på 1814 var ikke fylt med framtidshåp for folk og land. Det var krig og norske menn hadde ligget ute i krigen i årevis. Noen kom hjem, andre ikke. Det var blokade, så den viktige korninnførselen stoppet opp. Det ble umulig å føre varer ut av landet. Transport og salg av tømmer stoppet, det samme gjaldt tørrfiskeksporten som hadde vært stor helt siden middelalderen. Og som om ikke dette var nok, var det flere uår på rad. Verst var 1812. Vi har en beretning fra distriktet her som sier noe om det. Våren var sein og kald, så de fikk ikke gjort våronn og sådd før st. hans. Da kom det godvær og sommeren var ganske god. Kornet spira og voks, men i slutten av august kom det ei fæl kulde og kornet fraus. Kulda holdt fram og det danna seg is som om det skulle vært innunder jul. Budskapen lei og dyr dauda. Folk leid, det var matmangel og sult. Da 1814 kom var ikke skadevirkningene av alt dette bort og folk hadde det vanskelig. Det var barkebrødstider i landet!
Napoleonskrigene går mot slutten og det får store følger for vårt land. I Kielfreden blir Norge av stått til Sverige som krigsbytte. Folk flest visste nok ikke så mye om det storpolitiske spillet som foregikk i Europa, hvor Norge og nordmennene spilte en hovedrolle. De var nok mest opptatt av å holde sulten ute og få det daglige brød på bordet.
Utpå vinteren innkalte den danske prins Christian Fredrik (norsk stattholder) til et stormannsmøte. 21 stormenn møtte prinsen og der blei det beslutta at det skal velges en norsk Riksforsamling som skal utforme en grunnlov og velge konge for den nye norske staten. Nå starter de første valgene i Norge og etter prinsens instruks, skal folk samles til «bededag» i sognekirkene og der skal de velge valgmenn, som igjen skal møtes for å utpeke representanter til Riksforsamlingen fra sitt amt eller distrikt. Budskapet nådde også hit til våre bygder og vakte nok sikkert begeistring her som i landet ellers. Folk jublet for at «det gamle herlige Norge igjen fritt og selvstendig skulle ta sin plass blant nasjonenes rekker» og de skulle se seg sjølve som «frie nordmenn» I Hjartdal var det ekstraordinær bededag fredag 18.mars. Gransherad hørte den gangen inn under Hjartdal sogn, så det kom representanter derfra også. Folk var høgtidsstemte i fin kyrkjestas då de møttest i den nye kyrkja i Hjartdal den marsdagen. I dag skulle voksne og ansvarlige menn i soknet velge to representanter i kirken. Bededagen startet med salmesang og teksten ble lest. Deretter holdt soknepresten en kraftfull tale og takkebønn ble framsagt. «For landets frelse fra fientlighetene hittil – samt bøn imod fremdeles fiendlig vold». Menigheten reiste seg og soknepresten rakte høyre hånd i været, strakte ut tommelen, pekefingeren og langfingeren. Det var tegnet på Den Hellige Ånd. Så stiller han menigheten spørsmålet: «Sverger dere å hevde Norges frihet og våge liv og blod for det elskede fedreland?» Mennene i kirken hevet også høyre hånd og viste kristentegnet som presten og svarte: «Det sverger vi så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord» Etter at eden var avlagt, fant valgene sted. Deretter signerte tolv gjeve menn et dokument, der de forsikret at alt hadde gått rett for seg, og at de stod i evig takknemmelighetsgjeld til Christian Fredrik som hadde maket det så velsignet godt til for dem. Dette dokumentet ligger i Riksarkivet og der kan vi se hvem som ble valgt og hvem som var de gjeve menn som signerte og bekreftet valget. Ordlyden i dokumentet er som følger: «At sokneprest Johannes Henrik Lind og odelsbonde Gunleik Olsen Bolkesjø, av Hjartdals prestegjeld samtlige almue er utnevnt til å være på menighetens vegne de to valgmenn ved møtet på Fossum jern-verk den 23. mars 1814.
Det var altså Johannes Henrik Lind, sognepresten og Gunleik Olsen Bolkesjø, bonde som skulle reise til Fossum jernverk ved Skien og der velge to representanter fra Bratsberg Amt, som skulle reise til Eidsvoll.
De tolv som signerte valgdokumentet var:
Johannes H. Lind Mathias Mathiasen Kleppen, lensmann Ole Kittelsen Dølen Tosten Torbjørnsen Hovde, medhjelper Ole Nilsen Åsen, medhjelper Halvor Høljesen Haave Thor Bentsen Gutehus Tarjeir Halvorsen Aabø Gisle Knutsen Rui, klokker John Johansen Flatland Johannes Helgesen Havsten, medhjelper Gullik Olsen Bolkesjø Hans Kittelsen Frøland, medhjelper ………………………………………………………………
Etter denne spesielle dagen noterte presten i Hjartal følgende. I Hierdals kirke fredagen 18de martz blev holdt en befalet takkefest for landets frelse fra fiendtlighederne hideltil- samt bøn-fest imod fremdeles fiendtlig vold m.m. Hvorda tillige folket blev taget I eed på at ville forsvare Norges rige. Etc.
Og i dag, to hundre år senere kan vi minnes at disse personene og alle de andre som satt i det samme kirkerommet som vi gjør i dag og var med på å endre Norges historie. Veien var fremdeles lang før nordmennene ble herrer i eget hus, men den var påbegynt. Hjartdal historielag vil gjerne markere dette ved å gi en gave til kirken. Vi har trykt opp en kopi av dokumentet som finnes i Riksarkivet og fått rammet det inn. Vi vil gjerne at det finner en plass i det nye, fine våpenhuset og her kan alle se det og minnes hvilken viktig hendelse dette var for folk og land. Jeg vil be lederen i soknerådet; Harald Løkslid om å komme fram og motta gaven fra Hjartdal historielag.
Hjartdal historielag har sendt dette brevet til kommunen:
Til Hjartdal kommunestyre v/rådmann Rune Engehult
3692 Sauland
Hjartdal 16.mars 2014
SAK VEDR. FRITAK FOR EIENDOMSSKATT, BYGNINGER SOM HAR HISTORISK VERDI.
Hjartdal historielag har tidligere kommet med et innspill i sak om eiendomsskatt. Da gjaldt det fritak for freda bygninger. Nå ser vi at det kommer en sak om fritak for bygninger av historisk verdi.
Vi vil gjerne få knytte noen kommentarer til dette og håper at vi kan få gjennomslag for de synspunktene vi har i sakens anledning.
Vi har flere flotte freda bygninger i Hjartdalsbygdene. Vi har forstått det slik at disse er blitt fritatt for beskatning. Dette synes vi var en klok beslutning og er glade for at det blei slik. Men det finnes enda flere bygninger av historisk verdi i kommunen. Historielaget er spesiellt opptatt av at disse blir tatt vare på for ettertida. Det er like viktig og like krevende å ta vare på disse husa/tuna som de freda bygningene, og de har også stor historisk verdi. Disse bygningen er som oftest ikke i bruk som bolig eller driftsbygninger, og blir derfor stort sett en utgiftspost for eierne. Vi er bekymret for at når det nå blir enda en utgiftspost ved å eige og ta vare på disse bygningene, vil flere forfalle og i verste fall bli revet.
Som eksempel på slike bygninger kan nevnes hele små gårdsbruk som for eks. Stuvøye i Hjartdal. Her blir ikke husa brukt til boligformål, men eieren tar omsorgsfullt vare på bygninger og inventar og slik presenterer et viktig kulturminne for bygda.
Det finnes mange slike eksempler i alle tre bygdene og eierne fortjener at kommunen verdsetter den innsatsen som de gjør for å gi Hjartdalsbygdene det særpreget de har. Det er dette turister og potensielle hyttebeboere ser etter og det er det som gir oss som bor her identitet og gjør oss stolte av bygdene våre.
Historielaget vil spesiellt nevne Tuddal høfjellshotell når det gjelder historisk viktige bygninger. Det er en bygning som er viktig ikke bare i kommunal målestokk men i nasjonal sammenheng. Det er i kategorien gamle, tradisjonelle trehotell som Norge må ta vare på. Å ha en slik bygning i kommunen, som også er i drift er helt spesiellt og er verd å sette pris på. For å synliggjøre hvor stor pris Hjartdal setter på den innsatsen som daglig utføres med vedlikehold av denne helt spesielle bygningsmassen som hotellet representerer, bør Tuddal høgfjellshotell fritaes for eiendomsskatt.
Vi ser av saken at kommunestyret kan gi fritak for eiendomsskatt for den type bygninger vi her snakker om, men at fritaket gjelder etter søknad og bare for et år om gangen.
Vi er veldig fornøyd med at det kan gies fritak, men mener at fritaket må være for minst fem år og at søknadsprosessen må være enkel.
Utvelging av objekt som bør få skattefritak må baseres på skjønn. Her kan historielaget være en støttespiller dersom det er interesse for det.
Slik ville det i denne sammenheng vært et stort pluss for Hjartdal kommune å utarbeide en Kulturminneplan, der slike hus/tun kunne vært registrert.
Det kan også nevnes at Hjartdal historielag har oppretta et fond for å ta vare på kulturminne av ulike slag i kommunen. Vi tenker oss å avertere dette seinere denne våren og oppfordrer da eiere av bl.a. historisk viktige bygninger til å søke støtte fra fondet. Fondet er naturlig nok ikke så stort, men det er ment som en oppmuntring til å ta vare på kulturminner av ulik art, samt stimulere til interesse for emnet blandt kommunens innbyggere.
Dette er en viktig sak for Hjartdal kommune og oss som bor her nå og for ettertida. Vi håper at det blir fatta et vedtak som fører til at forfall reduseres og at man istedet stimulerer til vedlikehald og aller helst, ulik bruk av gamle bygg i kommunen.
For Hjartdal historielag
………………… ……………………….
Torkel Hytta Torgunn Opsal
Kopi:
Anne Bamle
ordfører Løkslid
gruppeleiarane i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig folkeparti
Vi markerer nå i 2014 200-årsjubileum for det viktigaste året i Norges historie. Lokalhistorisk er det ikkje så mykje ein kan gjere ut av 1814, men litt er det.
Her må vi ta utgangspunkt i Prins Christian Frederik som hadde komme til Norge i 1813 som statthaldar og potensiell konge, for å ta seg av Norges interesser – eller danskekongens interesser (derom har dei lærde vore i strid i alle desse 200 åra) etter fredsavtalen i Kiel januar 1814. Her hadde svenskane ved tronarvingen og krigsherren Carl Johan blitt lova Norge som krigsbytte. Danmark hadde valgt feil side i Napoleonskriganes siste fase og nå sto på den tapande Napoleons side.
Christian Frederik var tronarving i Danmark og fetter til danskekongen Frederik VI. Han var visstnok ein storsjarmør, men også med skjønn for politikk og med eit visst demokratisk sinnelag. I alle fall skjøna han etter litt påtrykk at skulle han bli norsk konge måtte han ha ei viss støtte i nordmennene som folk. Tida var over for at ein konge kunne påberope seg å få krona direkte frå Gud.
Etter ei reise til Trondheim for å gjere seg kjend i og med landet og ein del av folket, samla han ein del betydningsfulle menn på Eidsvoll den 16 februar til eit slags taktikk-møte. Etter dette såkalla notabilitetsmøtet – eller stormannsmøtet, gjekk det ut pålegg til alle landets prestegjeld om å foreta seg to ting ved ei gudsteneste så snart som mulig:
1) Prestane skulle syte for at kyrkjelydane skulle sverge på at dei ville forsvare norges rike og 2) Det skulle utnemnast valgmenn som deretter skulle komme samman fylkesvis (amtsvis) for å velge utsendingar til ei grunnlovgjevande forsamling.
Prinsen hadde ikkje mykje tid på seg. Carl Johan ville på ingen måte at nordmenn, og i alle fall ikkje ein dansk prins skulle ta seg av å nyordne Norge. Nå var heller ikkje Carl Johan utan syn for moderne demokratiske tankar, han kom jo frå revolusjonslandet Frankrike. Men skulle Nordmennene ha eiga grunnlov, skulle i alle fall Sverige og han sjølv legge premissane.
At Christian Frederik i det heile såg det mulig å bli norsk konge våren 1814 hadde sin grunn i at Carl Johan var opptatt med siste innsats for å sette Napoleon på plass – langt nede i Europa. Dette gav det pusterommet som nå Prins Christian Frederik og notabilitetane på Eidsvold kunne nytte seg av. Dermed gjekk «rundskrivet» ut til sogneprestane , og i løpet av februar og mars greidde dei fleste å gjennomføre pålegget. I Nord-Norge var det sjølvsagt umulig å få til dette i tide, derfor rakk heller ikkje nokon derifrå fram til Eidsvoll i tide.
Nå er vi altså framme ved den vesle lokalhistoriske biten av dette store historisk/politiske dramaet.
Ved litt søking i digitalarkivet/arkivverket på Hjartdal og 1814 finn vi først eit fint gammalt dokument med nokre få liner gotisk handskriven tekst og 12 ærverdige raude lakksegl under.
Av dokumentet som er datert den 18 Marti 1814 – ein fredag – går det fram:
At Sognepræsten Johannes Henric Lind og Odels-Bonden Gundleic Olsen Bolkeskiøe, af Hjerdahls Præstegields samtlige Almue ere udnævnte til at være paa Menighedens Vegne de tvende Valgmænd ved Mødet paa Fossum Jern-Værk den 23de Marti 1814. —
Og under dette har altså nokre av bygdas viktige personar attestert at alt har gått rett for seg:
Det attesteres herved af os undertegnede under Haand og Signete. Hierdahls Hoved-Kirke den 18de Marti 1814.—
Johannes H. Lind Mathias Mathiasen Kleppen Lensmand Ole Kittilsøn Døhln Tosten Torbiørns: Hovde Medhielper Oie Nielsen Aasen Medhielper Halvor Høljes: Haave. Thor Bendts: Guttehuus Tarjer Halvorsen Aabøe Gisle Knudsen Rui Klokker John Johansen Fladland Johannes Helgiesen Havsten Medhiælper Gullech Olsen Bolchesiøe Hans Kitteisen Frøland Medhielper
Hjartdal var hovudsognet, og valgkyrkja blei sjølvsagt den heilt nye Hjartdalkyrkja som byggmeisteren Halvor Høgkasin hadde overlevert kyrkjelyden i 1812.
At presten var den eine «utnævnte» var nok sjølvsagt i mange bygder. I tillegg valde hjartdølane Odels-Bonden Gundleic Olsen Bolkeskiøe. Gransherad og Bolkesjøgrenda høyrde jo til Hjartdal prestegjeld fram til 1859. Og bonden på Bolkesjø var ein leiarfigur i Øvre Telemark, eller Bratsberg som amtet heitte den gongen. Dessutan var det etter reglane at minst ein bonde skulle velgast.
Det var verkeleg hastverk, for alt onsdagen etter måtte dei to innfinne seg på Fossum jernverk ved Skien saman med utsendingar frå dei andre bygdene i Bratsberg amt for å velge utsendingar til Eidsvollforsamlinga. Dei er dermed i gang med det første offentlege valget i Norges historie.
Men finst det meir handfast kjeldemateriale frå Hjartdal i desse dagane? Vi bør kanskje sjå om presten har skrive noko i kyrkjeboka ved ein slik anledning. Vi må til Arkivverket på internett igjen. Vi leitar oss fram i «Ministerialbok for Hierdal»: Hjartdal, Ministerialbok nr. I 6 (1801-1814), Kronologisk liste 1814, side 124.
Vi finn ei side som øverst har ei liste over konfirmantar i Hjartdal 6.mars. Lenger ned finn vi det som er interessant i vår sammanheng:
I Hierdahls Kirke Fredagen dj. 18d Martz blev holdt en befalet Takkefest for Landets Frelse fra fiendtlighederne hidindtil – samt Bøn-Fest imod fremdeles fiendtlig Vold mm. Hvorda tillige Folket blev taget i Eed paa at ville forsvare Norges Rige etc.
Da er edsavlegginga dokumentert, men ingenting er nemnt om valget, Det fekk jo sitt eige dokument og det var vel ingen grunn til å sløse med papir og blekk den gongen.
Korleis opplevde hjartdølane så dette? Her har vi dårleg med lokale kjelder. Vi må bare tenke oss til ut frå kva vi elles veit om denne tida. Kunnskapsnivået var nok ikkje høgt hos folk flest, men nokre av bøndene følgde nok med ein del. Vi veit frå andre kantar at sjølve edsavlegginga kom helit bardus på mange i kyrkjelyden. Dette var ikkje småtteri når eiden var formulert slik: Sverger dere å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede Fedreland? Svaret skulle vere: Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord.
Valget må ha vore administrert på ein forståeleg måte. Ein kan også legge merke til at dette skjedde på ein fredag, og ikkje i samband med ei sundagsgudsteneste. Møtet, den såkalla bededagen, var jo spesielt befalet.
Og så må vi hugse på at folk i Hjartdalsbygdene som elles i landet var heilt utsulta og nedkjørt i desse åra. Ikkje bare på grunn av krigen og at «engelske kryssere stengte hver havn» som det stod i Terje Vigen. 1812-13 var dei verste uåra vi kjenner til i Norges historie. Det var rein hungersnaud og folk hadde døydd i hopetal, både direkte av svolt og enda fleire av sjukdomar som følge av næringsmangel. Brød blei baka av knust bark i så stort omfang at det faktisk gjekk utover skogen i tiår etter, er det fortalt.
Kven hadde stemmerett?
På møtet ved Fossum jernverk 23.mars blei det vald tre utsendingar til Eidsvoll. Og eit litt meir omstendeleg brev til prinsen blei utforma
Deres Kongelige Høyhed Norges Regent! Naadigste Prints!
Følgelig Deres Kongelige Høyheds naadigste Befaling til Bradsberg Amt, give vi os den Ære underdanigst at indberette, at vi Amtets samtlige Valgmaend, i Dag vare forsamlede paa Fossum Jernværk, for at vælge 3de Deputerede for Bradsberg Amt, til den af Deres Kongelige Høyhed berammede Rigs Forsamling paa Ejdsvold anstundende 10de April. Til dette hæderlige og vigtige Kald have vi valgt Dhrr. Kammerherre Amtmand Løvenskiold, Justitsraad og Ridder Cloumann samt Bonden Tallef Huvestad hvem vi paa vores og vore Medborgere og Medbrødre i Bradsberg Amt deres Vegne, herved bemyndige til at beslutte og iværksette, Alt hvad de i Foreening med Rigets øvrige Deputerede, maatte ansee gavnligt for Fædrenelandet og dets tilkommende Styrelse, hvortil vi bede Gud den Almægtige lægge sin Velsignelse. —
Vi anbefale vores Amt og os selv i Deres Kongelige Høyheds naadigste Bevaagenhed! Fossum Jernværk den 23de Martii 1814.
Underdanigst… (Og her kjem underskriftene til alle på møtet, mellom andre dei to frå Hjartdal.)
Peder J. Clouman (Opprinneleg presteson frå Heddal)
Tallef.O.Huvestad
Severin Lôvenskiold
I tillegg til desse som var valde frå landdistrikta valde byane sine eigne representantar. Byane høyrde administrativt under Akershus Stift, ikkje Bratsberg Amt. Frå Skien – Grosserer og Borgerrepræsentant Didrich von Cappelen, frå Porsgrunn – Grosserer og StadsCapitaine Jørgen Aall og frå Kragerø – Hr. Auditeur Hersleb Hornemann, dette Stæds Byefoged.
Dermed har vi oversikten over kven som var utsendingar frå det som i dag er Telemark. I tillegg valde militærvesenet sine eigne representantar. Av desse kan det også vere telemarkingar, utan at vi førebels har klart å finne ut av det.
«Telemarkingane» var enige om at norsk sjølvstende var for optimistisk å håpe på i desse spente politiske tidene. Dermed slutta dei seg til tanken om å godta Kielfreden og satse på ein tilslutnad til Sverige, men ved hjelp av ei norsk grunnlov å kunne skaffe lande ein mykje meir sjølvstendig status enn i utgangspunktet tenkt frå Karl Johan. Særleg næringslivsfolk på Austlandet, med Grev Herman Wedel Jarlsberg i spissen, gjekk for denne løysinga. Desse var i mindretal på Eidsvoll, men det var deira løysing som blei den endelege i løpet av hausten.
Når det gjeld Huvestad kan vi regne han som den tydelege bonderepresentanten frå Telemark og dermed i stor grad også hjartdølanes mann. Dei andre representantane var frå høgare samfunnsklasser. Men Huvestad gjorde seg gjeldande på Eidsvoll. Vi siterer frå boka 1814 – Miraklenes år av Karsten Alnæs. Han skriv om bonderepresentantane:
En av dem er Talleiv Huvestad, som var «mann for sitt ord, han leste og skrev, var skolelærer, vaksinator’ prestens medhjelper- og foregangsmann innenfor det lokale landbruket i Lårdal der han kom fra».
På Eidsvoll grep Huvestad ordet i saker som hadde med bøndenes interesser å gjøre. Han forsvarte blant annet odelsretten og gikk inn for at verneplikten skulle være allmenn og ikke bare påligge bøndene. Dessuten mente han, som også en annen bonderepresentant, at «Jordbrug, Skogdrift og Sagbrug bør fornemmeligen være Bondens Sag».
«Der var ingen bonde som la seg so mykje i grunnlovsarbeidet som han», skriver Halvdan Koht, og mener Huvestad var en av dem som sto bak forslaget om at det gamle kirkegodset skulle selges, og at borgere i byene ikke burde få eie gårdsbruk på bygdene. Tanken var selvsagt at det var bøndene som skulle få anledning til å skaffe seg den solgte prestegårdsjorda.
Embetsmennene ga mange godord om Huvestad, «der under sin Vadmelskofte skjulte et Fond af Kundskaber, der maatte frappere Enhver», ifølge Gustav Blom.
Hverken Huvestad eller de andre bøndene kom til å gjøre seg særlig gjeldende i de ukene som nå skulle komme. Det var imidlertid vekket en folkelig opposisjon, riktignok svak og ubetydelig, men likevel med konturene av et politisk program som skulle vokse seg stadig sterkere i tiårene som fulgte og bane veien for et bredere fundert demokrati. Men foreløpig så vidt våknende.
HHL har sendt dette brevet til kirkevergen og saken ser ut til å ordne seg :
Til Kirkeverge i Hjartdal
.Bjørnstad,
3692 Sauland
VEDR. VALGKIRKE I FORB. MED 1814 JUBILEET.
Vi er blitt kjent med at Riksantikvaren og Riksarkivaren har tilbudt alle kirker i landet, hvor det ble foretatt valg på utsendinger til Eidsvoll i 1814, et fint skilt som dokumenterer hendingen. Hjartdal kirke var en slik kirke. 18.mars i 1814, valgte Hjartdal prestegjeld «tvende Valgmænd», som skulle møte på Fossum ved Skien for å velge utsendinger som skulle representere Bratsberg Amt på Eidsvoll. Dokumentet er bevart med underskrifter og signet.
Vi synes det ville være fint om Hjartdal også kunne få et skilt og ber om at kirkevergen ordner med dette. Skiltet kan settes opp i forbindelse med en gudstjeneste og en markering av jubileet i løpet av dette året.
Historielaget har naturlig nok stor interesse i saken, derfor denne henvendelsen.
Hjartdal 21.febr. 2014
for laget
Torgunn Opsal (sekr.)
Kopi: Hjartdal sokneråd v/Harald Løkslid
Historien til Hjartdal, Tuddal og Sauland i Telemark
